Offisielt språk

Språk som brukes i offisiell korrespondanse og dokumentasjon i et land

Offisielle språk er språk i et land som etter lover og forskrifter skal brukes i offisiell korrespondanse og dokumentasjon. Om et land har flere offisielle språk kan det også være regler for hvilke språk som kan, skal eller bør brukes i ulike sammenhenger.

Sveits har fire offisielle språk. Regjeringens logo viser landets navn på tysk, fransk, italiensk og retoromansk

Halvparten av alle verdens land har offisielle språk. Noen land har bare ett offisielt språk, som for eksempel Island, Albania, Frankrike (til tross for at det er flere innfødte språk) og Tyskland. Andre igjen, som f.eks. Belgia, Finland, Norge, Afghanistan, Paraguay, Bolivia, India, Sveits og Sør-Afrika har mer enn ett offisielt språk.

Noen land som Sverige, Danmark, Irak, Italia og Spania er det ett offisielt språk for landet, og i tillegg andre medoffisielle språk for enkelte viktige regioner. Andre land som USA har ingen offisielle språk, men offisielle språk i enkelte delstater. Til slutt er det de landene som ikke har et offisielt språk i det hele tatt, som Australia, Eritrea, Luxembourg, Tuvalu og Storbritannia.

Som en konsekvens av kolonialismen og/eller nykolonialismen i enkelte land i Afrika og på Filippinene er det offisielle og lærespråket (for eksempel engelsk eller fransk) ikke det samme som nasjonalspråket eller det mest brukte språket.

Offisielle språk i Nordenrediger

Danmark har to offisielle språk. Majoriteten snakker dansk, og et mindretall i Sønderjylland (Nordslesvig) snakker tysk. Mindretallets kulturelle og språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Det dansktalende mindretallet i Sydslesvig er tilsvarende beskyttet.[1][2]

Finland har to offisielle språk med nasjonal status, finsk og svensk. Majoriteten snakker finsk, og en minoritet på omtrent 6% snakker svensk. På Åland er svensk det eneste offisielle språket. I tillegg har samisk offisiell status i Enontekis, Enare, Utsjok og den nordlige delen av Sodankylä. I tillegg har samer, romer og andre grupper rett til å bevare og utvikle eget språk og kultur. Dette inkluderer også retten til å bruke tegnspråk.[1] Det er to tegnspråk i Finland: finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk.[3]

Island har ett offisielt språk, islandsk.[1] Det islandske tegnspråket er avledet av det danske tegnspråket.

Norge har to offisielle språk med nasjonal status, norsk og samisk.[4][5] Samisk er som eneste språk nevnt i Norges grunnlov.[6] Det er to offisielle målformer av norsk, nynorsk og bokmål. Samisk har tre målformer, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk.[7] I tillegg har kvensk, romani, romanes og norsk tegnspråk offisiell status som minoritetsspråk.[1][8]

Sverige har svensk som hovedspråk og samfunnets felles språk. I tillegg har meänkieli (tornedalsfinsk), samisk, jiddisch, romani chib og svensk tegnspråk offisiell status.[1][9]

Færøyene har to offisielle språk, færøysk og dansk. Færøysk er det primære språket, mens dansk skal kunne anvendes i alle offentlige sammenhenger. Det tilbys grundig opplæring i dansk.[1][10]

Grønland har grønlandsk som offisielt språk. Det stilles ingen krav om undervisning i dansk, eller at dansk skal kunne brukes i offentlige sammenhenger, men Grønlands Selvstyre tilbyr likevel offisiell informasjon på dansk.[1][11]

Åland har svensk som offisielt språk. Finske innbyggere har rett til å bruke finsk på egne vegne ved domstoler og overfor andre myndigheter.[1][12]

Se ogsårediger

Referanserrediger

  1. ^ a b c d e f g h «Språk — Nordisk samarbeid». www.norden.org. Arkivert fra originalen 13. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  2. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 25. april 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  3. ^ Oy, Edita Publishing. «FINLEX ® - Uppdaterad lagstiftning: Språklag 423/2003». www.finlex.fi (svensk). Besøkt 10. desember 2015. 
  4. ^ https://snl.no/språk_i_Norge
  5. ^ «St.meld. nr. 35 (2007-2008)». Regjeringa.no (norsk nynorsk). 27. juni 2008. Besøkt 12. september 2017. 
  6. ^ Skogvang, Susann Funderud (28. februar 2017). «Sameparagrafen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. september 2017. 
  7. ^ «St.meld. nr. 35 (2007-2008)». Kulturdepartementet. 27. juni 2008. Besøkt 9. januar 2015.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  8. ^ «St.meld. nr. 35 (2007-2008)». Kulturdepartementet. 27. juni 2008. Besøkt 9. januar 2015.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  9. ^ «Svensk författningssamling 2009:600 Språklag (2009:600) - riksdagen.se». www.riksdagen.se. Besøkt 10. desember 2015. 
  10. ^ «Lov om Færøernes Hjemmestyre». www.stm.dk. Besøkt 10. desember 2015. 
  11. ^ http://www.stm.dk/multimedia/selvstyreloven.pdf
  12. ^ Oy, Edita Publishing. «FINLEX ® - Uppdaterad lagstiftning: Självstyrelselag för Åland 1144/1991». www.finlex.fi (svensk). Besøkt 10. desember 2015.