Kvaløya

øy i Tromsø i Troms

Kvaløya (nordsamisk: Sállir) er Fastlands-Norges femte største øy. Hele øya ligger i Tromsø kommune. De største befolkningssentrene er Kvaløysletta, Storelva, Kaldfjord, Brensholmen og Ersfjordbotn, men det er spredt bebyggelse langs kysten over nesten hele øya.

Kvaløya
Sállir
Kvaløya med Sandnessundbrua over til Tromsøya
Geografi
PlasseringNord-Troms
Areal737,024 km²[1]
Lengde46,6 km
Bredde30,2 km
Høyeste punktStore Blåmann (1044 moh.)
Administrasjon
LandNorges flagg Norge
FylkeTroms
Demografi
Befolkning11 300 (2008)
Befolkningstetthet15,33 innb./km²
Posisjon
Kart
Kvaløya
69°37′49″N 18°32′42″Ø

Denne artikkelen er om Kvaløya i Tromsø. For andre øyer med samme navn, se Kvaløya (andre betydninger).

Geografi og geologirediger

Kvaløya er knyttet til Tromsøya med Sandnessundbrua. Kvaløya har også broforbindelse til Håkøya, som ligger i Sandnessundet, mellom Kvaløya og Tromsøya. Videre går Kvalsundtunnelen til Ringvassøya i nord. I sør gir Ryatunnelen forbindelse fra Larseng til Balsnes på Malangshalvøya. I sørvest går det ferge i sommerrute mellom Brensholmen og BotnhamnSenja. Det går også ferge/båt til Vengsøya og Tussøya. I vest er det broforbindelse til Store Sommarøya.

Geografisk er Kvaløya nesten delt i tre av fjordene Ersfjorden og Kaldfjorden. Store deler av øya er fjellandskap. Det høyeste fjellet er Store Blåmann, 1044 moh.

På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning.

Langs nordsiden av Ersfjorden finnes den opptil 1800 millioner år gamle Ersfjordgranitten. Dette er en arkeisk dypbergart som sannsynligvis er en vestlig forlengelse av tilsvarende mer metamorfe bergarter i Finnmark.[2]

Historierediger

For rundt 10 000 år siden kom de første menneskene til dette området. Kjent er blant annet «Helleristningene på Skavberget». Når det, i gamle dager, kom ny bosetning, kom de reisende langs kysten og bosatte seg da ofte på de ytterste nesen, holmene og øyene. Dette for å være så nært fiskefeltene som mulig. På 600-tallet begynte det gro frem en spredt bebyggelse i Troms. Fra 1100–1200 tallet har det blitt funnet rester av gamle gammer og kirker på øyene utenfor Kvaløya. Fra 1500-1600-tallet var det mange plasser på yttersiden av Kvaløya som var befolket. Når så folketellingene tar til på 1600-tallet ser man mer nøyaktig størrelsen på de ulike gårdene. Etter at fiskeflåten begynte å bli motorisert ble de mest værutsatte bygdene på øyene og på yttersiden av Kvaløya fraflyttet. Folk bosatte seg lengre inn i fjordene, Kaldfjorden, Kattfjorden og Ersfjorden. Mange andre plasser rundt hele øya ble også større og spesielt innersiden, mot øst, Kvaløysletta, fikk en stor befolkningsøkning fra 1970-årene, da det ble bru til Tromsøya.[3]

2000-talletrediger

Kvaløysletta har for lengst vokst sammen med byen Tromsø og er 1. januar 2016 en bydel med 8 556 innbyggere.[4] Kvaløya har ut på 2000-tallet blitt veldig populært, både på grunn av sine fjell og alle muligheter de gir, men også hvalsafari og nordlysturismen har øket kraftig på øya.[5][6][7] Dette har også skapt en del arbeidsplasser.[8][9]

Utsikt fra Fløya i Tromsø. Kvaløya danner det meste av bakgrunnen.
Panorama Middagstinden, 2011

Se ogsårediger

Referanserrediger

  1. ^ «100 største øyene i Norge». kartverket.no. Kartverket. 4. juni 2014. Arkivert fra originalen 13. februar 2016. Besøkt 15. februar 2016. 
  2. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  3. ^ Ersfjordbotn i gamle dager, historie og fortellinger fra bygdesamfunnet Ersfjordbotn og bosetningene på yttersida, forfatter Henrik Norrie, 2011
  4. ^ SSB
  5. ^ Store Norske Leksikon-Fjell
  6. ^ Visit Tromsø- Hval[død lenke]
  7. ^ VG-Nordlys
  8. ^ «Turisme 1». Arkivert fra originalen 31. august 2018. Besøkt 24. juni 2017. 
  9. ^ Turisme 2

Eksterne lenkerrediger